Vi har lenge drømt om et småbruk eller en perle et sted på landet som vårt for-alltid-hjem, gjerne et gammelt hus og gjerne med naturen som nærmeste nabo. I flere år har vi fulgt med på finn.no, og i diverse relevante facebookgrupper, på jakt etter drømmeplassen. At vi tilslutt skulle finne veien til Lundelie, et småbruk fra 1800-tallet, uten strøm, vann, kloakk eller fastboende siden 70-tallet.
Paret som skulle finne veien til Lundelie hadde satt seg noen kriterier, for sitt søk etter drømmeplassen.
- Et sted som kan bli så fint at venner og familie vil ønske å komme på besøk i ferier og helger.
- Lav kjøpesum, så en ikke må ta opp mye lån.
- Gjerne en plass som krever mye arbeid, et prosjekt.
- Usjenert beliggenhet, og nok tomt til at det er mulig å dyrke/produsere en del av egen mat.
- Potensiale for litt inntekt fra tomta på en eller annet måte.
De som er på jakt etter et småbruk er ikke nødvendigvis som boligkjøpere flest, at de må ha noe de kan flytte rett inn i. Fler og fler ønsker noe utenfor allfarvei og også et prosjekt. Selv om mang en plass ligger øde, så er de fleste av disse ikke til salg. Tilbudet av forlatte småbruk er svært begrenset.
Hvordan vi fant ‘nåla i høystakken’
I juni ble en post fra Mitt Sør-Aurdal, de som jobber for Lys i gamle hus i Sør-Aurdal kommune, delt på noen av Facebook-gruppene ‘Småbruk og landlige perler til salgs’ og ‘Småbruk og sjølberging’, i tillegg til ‘For oss som vil ha lys i gamle hus’. Det var ikke noe pris eller noe salgsannonse, men posten spurte om noen kunne tenke seg å sette i stand og bosette seg på Lundelie, og oppfordret til å ta kontakt for mer informasjon. Vi sendte dem en e-post og fortalte litt om oss selv, og noen uker senere fikk vi komme og se på plassen.
Før vi dro leste vi mye mye på Mitt Sør-Aurdal sin nettside og sosiale medier der de har mye info om kommunen og lokalmiljøet. Så da vi møtte opp hadde vi allerede blitt litt avstandsforelsket i plassen og lokalmiljøet.
Vi hadde bare vært på én visning et annet sted før vi dro på Lundelie. Men da vi kjørte opp bakken og inn på gårdstunet for første gang kjente vi det med en gang begge to, at dette var perfekt. Vi måtte rett og slett holde igjen entusiasmen litt for å gi plass til fornuft og rasjonelle vurderinger. Etter vi hadde blitt vist rundt av Lene fra Mitt Sør-Aurdal, fikk vi lov å sove over i bilen vår på tunet til neste dag, og da vi hadde stått opp var vi enige om at hvis vi ikke vil ha denne plassen, så er det ikke denne typen liv eller prosjekt vi vil ha. Vi fikk snakke med han som eide plassen og stilt ham noen spørsmål, og meldte fra til ham og Lene om at vi var veldig interessert i å kjøpe.
De hadde en liste med andre som også var interesserte, og gjorde en utvelgelsesprosess. Vi kom tilbake i august for et slags intervju med selger, der vi hadde med drømmer og planer for hva vi så for oss å gjøre med plassen.
Da vi kjørte opp bakken og inn på gårdstunet for første gang kjente vi det med en gang begge to at dette var perfekt, og måtte holde igjen entusiasmen litt for å gi plass til fornuft og rasjonelle vurderinger.
Et par uker senere fikk vi tilbudet og takket ja. Da startet en søknadsprosess med å få fradelt en tomt. Fradelingen måtte godkjennes av formannskapet i kommunen, så gården kunne få sitt eget bolignummer før kjøpet og resten av det formelle kunne ferdigstilles. Det ble godkjent i slutten av september, og bolignummer kom i oktober, men vi fikk lov å begynte med litt ryddearbeid og være oppe på gården allerede før det.
Så var det en ny runde med papirarbeid i oktober, og i november ble salget ferdig tinglyst. Nå undersøkes og planlegges det, og målet er etterhvert å kunne bo her. Vi vil gjerne «flytte sakte», som vi har kalt det – og gjennomføre prosjektet med fokus på husets historie og kvaliteter.
Vær litt frempå og vis hvem man er
Vi troppet opp med et dokument med beskrivelser av hva vi drømmer om, tegninger og bilder av hva vi vil gjøre med huset, og et utkast til en ganske detaljert fremdriftsplan i excel for hvordan vil legge opp arbeidet. Ikke fordi noen hadde bedt oss om det, men fordi det er sånn jeg jobber med ting. Man kunne tenke seg at det kunne ha virket litt voldsomt på noen. Men i dette tilfellet så var de nettopp ute etter noen som viste at de kunne legge realistiske planer og gjennomføre dem. Jeg tror det også gjorde det litt lettere for dem å få et inntrykk av oss og hvem de ønsket velkommen til nabolaget sitt.
Og, man kan få mye igjen for å sende den mailen eller smsen man lurer på om man skal tørre å sende, eller å ringe og spørre om om det man lurer på.
Restaureringen, hvordan dette øde småbruket blir bragt tilbake til live, kan følges på Instagram, @lundelie.gard